Luta lei

Noen ganger begynner jeg virkelig å lure hva som er i veien med samfunnet vårt. Jeg tilhører middagsgenerasjonen, og er nok i stor grad ansvarlig for hva vårt avkom i dessertgenerasjonen tar til seg av oppdragelse, solidaritet og samfunnsforståelse. Jeg innbiller meg at jeg og mine medsammensvorne i aldersbestemte grupper på 40 - et stykke over 50 har lykkes sånn omtrent midt på treet med å lære den oppvoksende gjengen folkeskikk.

Joda, det har blitt fine folk av de aller fleste, men jeg blir mildt sagt kvalmt forbannet over å høre at ungdommen "er så lei av koronaen"... Min aller første tanke er "ja, det er vel mulig at det ikke er NOEN som faktisk synes det er i orden at vi fremdeles sliter med koronaen". Det er helt sikkert noen som synes det er litt befriende å ikke være like sosial og kanskje noen som foretrekker hjemmekontor, men i det store og det hele, så tenker jeg vel at majoriteten av oppegående folk på denne planeten er rimelig møkka lei av hele korona-skiten.

Jeg merker at jeg blir matt og hoderystende til folk som velger å ta et egosentrisk utgangspunkt i hvordan de skal takle koronaen. Jeg behøver ikke nevne et par presidenter som mente at den ikke fantes. La meg heller nevne den jevne mannen eller kvinnen i gata, som velger å synes at det er så kjedelig med korona at de tenker at det er greit å droppe munnbind, at det er smart å være i folkemengder, eller som savner harry-turen til Sverige så mye at de bare MÅ reise. Hva skal man si? Det er jo lett å forestille seg at man for eksempel under okkupasjonen kunne finne på å si at "nei vet du hva, nå begynner det å bli så kjedelig med disse nazistene, at jeg tror jommenmeg vi må bare be dem ryke og reise, jeg. Nå må det da være nok." 

Livet er ikke alltid en dans på roser, med silkeputer under armene. Noen ganger er vi faktisk nødt til å tåle noen tunge tak eller tøffe situasjoner for å komme oss gjennom en krise. Det hjelper fint lite om én person synes det er litt kjedelig med koronaen. Det kan bety døden for mange. Ta dere sammen!