One small step

Da Armstrong og hans med-astronauter satte sine første steg på månen i 1969, var det et lite steg for dem og et stort steg for menneskeheten. Mulig det er en liten overdrivelse å sammenligne, men er jommen ikke sikker.

I går skjedde det noe som rørte mange følelser i meg. Emily har brukt litt tid på å venne seg til vannet, men steg for steg har hun blitt stadig tryggere. Fjorårets basseng var en klok investering. 

Det startet med at hun syntes det var gøyalt å lene seg bakover, slik at ørene kom under vann. Ekstra morsomt var det når hun snakket. Da kunne hun høre sin egen stemme som om den var inni en boks. Så tok hun på seg svømmebriller, og sakte, men sikkert ble hun mer og mer modig. Plutselig var koden knekt, og hun dukket under vann. Magisk. 

Ok, nå vet jeg at jeg er litt over middels stolt pappa over de minste fremskrittene, men dette var altså et slikt øyeblikk som går inn i familiehistorien som et sjelsettende og avgjørende øyeblikk. Jeg kommer aldri til å glemme det stolte gledeshylet fra den unge damen. Det varmet så uendelig godt, og jeg tenkte at det er disse øyeblikkene vi må verdsette. De er med på å bygge selvtillit og styrke vår mentale helse. Den mestringsfølelsen hun hadde, lå utenpå henne, og jeg er helt sikker på at hun selv så på seg som en verdensmester i alt akkurat da. Verdifullt og lærerikt. Tenk om vi voksne var enda bedre på å gjøre det samme. Både samle på øyeblikk, men også være bedre på å klappe oss selv på skulderen- eller begge, for den saks skyld. Litt oftere og litt hardere. Det har vi så uendelig godt av.