Mitt største paradoks

Min far har alltid vært en rettskaffen mann. Med sin strenge, Britiske oppdragelse har han alltid vært opptatt av å gjøre ting "by the book". For ham har det også vært essensielt i oppdragelsen, og jeg har ofte blitt minnet på hva som er riktig og hva som er galt. I tillegg har det vært viktig for ham at hans sønn ikke skulle skusle bort livet med tullete jobber, men satse helt og fullt på å enten bli advokat eller lege. Nettopp. Jeg har ikke blitt noen av delene, men relativt fornøyd med retninger jeg har valgt i livet, uansett. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at det også var tilfelle med min far. Greia er bare det at jeg til en hver tid føler at jeg ikke er god nok eller strekker til, og kravet til - eller min oppfatning av prestasjon har gitt meg en god dose med prestasjonsangst.

Denne angsten har hemmet min hverdag såpass mye at jeg har vært nødt til å gå i terapi. Jeg har prøvd mange varianter, og den siste er til kognitiv gruppeterapi. La meg si med en gang at dette har noe for seg. Jeg tror på kognitiv terapi, jeg tror på at man må ta tak i egen situasjon, jeg tror på at man må møte sine demoner (les: uhensiktsmessige tanker). Jeg tror på at de fleste angstformer kan kontrolleres gjennom dette. Problemet mitt er at jeg har et enormt paradoks.

Utgangspunktet er altså at jeg er redd for å ikke prestere. Det betyr at hvis jeg bare tenker på at jeg ikke gjør som jeg blir bedt om eller som jeg tror det forventes av meg, så styrkes angsten min. Selvfølelsen går helt i kjelleren, og i verste fall får jeg en fysisk angstreaksjon. I denne gruppen, så er det meningen at jeg skal fortelle om mine tanker i ulike situasjoner jeg synes er vanskelig å takle, og der angsten melder sin ankomst. Det er bare det at jeg er så redd for å ikke prestere og ikke innfri forventningene om at det skal være fremgang, at jeg blir stående helt fast. Dette tør jeg selvsagt ikke si til gruppen, for jeg er redd de skal  synes at jeg er mislykket. Problemet har dermed blitt at jeg IKKE oppsøker situasjoner jeg skal fronte, men snarere utsetter eller stikker hodet i sanden.

Kjipt, men mulig å gjøre noe med. Tiden er en god venn ofte.