Under middels media

Asså, ærlig talt! Nå må media slutte å undervurdere seernes intelligens! Jeg hadde lenge gledet meg til programmet Hver gang vi møtes på TV2. Det har vært spennende å følge de ulike artistene, og høre deres historier. Jeg er glad i konseptet, og selv om det har blitt stadig mer tilpasset, så liker jeg det jeg ser. 

Men jeg blir provosert, skuffet og sint når de kjører trailere for serien. Ikke nok med at jeg får vite hvem som er neste person ut, men jeg får jommenmeg vite hva de skal gjøre, hva de blir rørt av, hvilke gjesteartister som kommer og kommentarer rundt bordet. Hva er vitsen? Tror de som lager dette at vi får mye mer lyst til å se serien når vi kjenner halvparten av innholdet? For meg blir det nesten som å avsløre morderen i en krim, for så å presentere det som skulle være opp til min og seernes kløkt å finne ut av, eller å fortelle hvem som ryker ut i en realityserie. Og ikke nok med det! Når jeg skal starte å se en episode, så kommer den samme oppsummeringen FØR episoden. Vips, så behøvde jeg egentlig ikke se alt. I hvert fall ikke være spent på utfallet eller overraskende historier.

Jeg føler for å ta på meg gammelmannshatten nå. Det er fristende å si at sånt no hadde vi ikke når jeg var ung, men jeg skal ikke det. Jeg skjønner også at verden går videre. Helst i turbofart, og gjerne ispedd masse klikkbates og konkurranseførende forutsetninger. Men jeg forstår ikke hvorfor de da i det minste ikke setter på en aldri så liten opplysning om spoiler alert? For meg blir dette som å spise ribbe hver dag frem til julaften. Når vi kommer til den 24., så er jeg mett.